Praksis ved dødsfall
Det finnes en vanlig praksis. Det finnes også mange muligheter for å sette et personlig preg på gravferden. Vi har lagt opp til at du selv skal kunne finne mange svar.
Vi informerer om rent praktiske forhold og om valg du står overfor. Du finner også forslag til ord og toner som kan følge gravferden. Å tenke gjennom mulighetene er en naturlig del av prosessen frem mot gravferden.
Vi kjenner regelverket i detalj og kan svare på spørsmål når vi sammen starter planleggingen.
Ord og utrykk ved dødsfall
I gravferden samles familie og venner til en avskjedsseremoni og følger den døde til graven eller kremasjonen.
Begreper om gravferd
Begravelse:
Det at kisten med den døde blir begravd i jorden med de avskjedsseremonier som hører til.
Gravferd:
Samlebetegnelse for ulike former for gravferder; både begravelse og kremasjon. I gravferdsloven er det bestemt at begravelse/kremasjon må skje senest åtte dager fra dødsfallet.
Bisettelse:
Ofte brukt om avskjedsseremoni når den døde kremeres.
Kremasjon:
Kisten med den døde blir brent i et krematorium og asken puttet i en urne. Urnen med asken settes etter en stund ned i jorden på en gravlund/kirkegård. Dette kalles urnenedsettelse og må ifølge gravferdsloven skje innen seks måneder etter dødsfallet.
Gravlund/kirkegård:
Alle – uansett livssyn og religion – gravlegges på en gravlund (norsk lov) eller kirkegård i Norge, bortsett fra når asken etter den døde spres i naturen.
Kondolere:
Å uttrykke medfølelse med noen. Det er vanlig å si ”kondolerer” til familien, og de svarer da vanligvis ”takk”. Ungdom sier ofte ”det var leit/trist”.
Spredning av aske:
Asken etter den avdøde kan spres i naturen, oftest på fjellet eller over havet. Når asken spres, tillates det ikke noen gravstein på en gravlund. Søknad må sendes Fylkesmannen hvor avdøde bodde og det må legges ved skriv hvor gravferdsansvarlig bekrefter at dette var avdødes ønske.
Hvordan skal gravferden være?
Ungdom bør få være med på alle de viktige valgene som skal tas i forbindelse med gravferden når det er en i nær familie som er død. Ungdom kan være med på å bestemme hvor gravferdsseremonien skal holdes, hva som skal sies om den døde under seremonien, hva som skal stå i dødsannonsen, valg av kiste, hvilke klær den døde skal ha på seg, hvordan kisten skal pyntes, og hva som skal stå i hilsenen på blomsterbåndet. Det er vanlig at kisten pyntes med blomster fra begravelsesbyrået, men man kan også plukke blomster selv. Noen velger å ha et stort bilde av den døde på eller ved kisten, eller de fester tegninger som barn eller ungdom har laget.
Når det er ungdom som dør, setter familien som regel stor pris på at venner tar kontakt med familien og bidrar i gravferden med ting som minner om den døde. Noen ungdommer liker å hjelpe til med det praktiske som må gjøres. De forteller at det oppleves godt å ta del i det.
”Man vil jo at begravelsen skal bli bra, for det er det siste man kan gjøre for den som er død.”
Gravferdsseremonien/avskjedsseremonien
Det vanligste i Norge er at gravferdsseremonien foregår i en kirke/kapell eller et seremonirom og blir ledet av en prest (kirkelig gravferd). Noen av dem som ikke tilhører Den norske kirke eller et annet kristent kirkesamfunn, velger en ikke-religiøs eller såkalt borgerlig gravferd. I tillegg er det store innvandrergrupper i Norge som har sine egne religiøse gravferdsseremonier.
KIRKELIG GRAVFERD
I kirkelig gravferd med prest fra Den norske kirke er det et fast program (en liturgi) som følges i avskjedsseremonien. Det er en kristen ramme rundt det som skjer. Man har musikk, det blir sunget salmer, presten leser tekst fra Bibelen, ber bønner og holder en tale med et kristent innhold. De pårørende velger salmene og kan komme med ønsker for det religiøse innholdet, men det er presten som tar den endelige avgjørelsen. Minneordet er den delen av seremonien som handler om den døde, og her er det de pårørende som bestemmer innholdet. Presten eller noen fra nærmeste familie holder minneordet (minnetalen). Andre minnehandlinger kan være en del av minneordet, som korte hilsener, opplesing av dikt, pålegging av blomster på kisten, musikk, lystenning og lignende. Det legges vekt på at seremonien skal bli en helhet som både gir hjelp til de pårørende og takk til den døde.
BORGELIG GRAVFERD
En borgerlig gravferd er ikke bundet opp i et like fast program som kirkelige gravferder. Familien kan stå for gravferdsseremonien helt på egenhånd, eller de kan velge å ikke ha noen gravferdsseremoni i det hele tatt. Ofte velger de å få hjelp med gravferdsseremonien fra en gravferdstaler fra Human-Etisk Forbund. En borgerlig gravferdsseremoni holdes ikke i en kirke, men enkelte kapell, som krematoriekapell og seremonirom, kan brukes. Seremonien kan også foregå ved graven, på et rådhus, samfunnshus, kulturhus eller i andre egnede lokaler. Den døde er i sentrum i en borgerlig gravferdsseremoni, i tillegg til at det gjerne sies noe om liv og død generelt. All mulig musikk kan brukes, og ofte synger og spiller man musikk (f.eks. fra en cd) som den døde hadde et forhold til.
Hva kan ungdom bidra med under seremonien?
Mange ungdommer synes det er fint å utføre en handling under seremonien dersom de sto den døde nær. Du kan for eksempel legge en blomst på kisten, tenne et lys eller lese et dikt. Du kan plukke ut musikk til seremonien eller kanskje framføre et musikkstykke selv. Slike minnehandlinger må alltid avtales med de nærmeste pårørende og presten/seremonilederen på forhånd. Gravferdsseremonien har ofte en begrenset tidsramme, så det kan av og til være vanskelig å få med alt man ønsker her.
”Vi sang en sang hun (venninnen vår) som var død hadde skrevet teksten til, i begravelsen. Vi følte at vi bidro med noe, og det å øve fram til begravelsen var også en måte å bearbeide sorgen på. På denne måten måtte vi også snakke med presten på forhånd, og vi følte at vi hadde noe meningsfylt å gjøre fram mot begravelsen. Vi fikk også vist fram sangen hennes som handlet om fellesskap og å ta vare på hverandre, så det passet så fint.”
Minnesamvær
Etter gravferden er det vanlig i Norge at familien holder et minnesamvær for familie og venner av den døde, i et leid lokale eller i hjemmet til familien. Her har du anledning til å snakke med andre og minnes den døde i mer uformelle former. Dersom du ønsker å si noe eller framføre noe til minne om den døde, kan dette være en fin anledning.
Hvordan oppfører man seg i en gravferd?
Enten det er kirkelig eller borgerlig gravferd, er det mye av det samme som forventes av de som er tilstede. Det er vanlig å kle seg i mørke farger. Dette er en tradisjonell måte å signalisere sorg og vise respekt på. Det er vanlig å ha med blomster til å legge ved kisten. På blomstene fester du et kort og eventuelt et bånd der det står en hilsen til den døde. Vanlige hilsener er; ”Takk for alle gode minner”, ”En siste hilsen”, ”Savner deg”, ”Vi vil aldri glemme deg!”, ”Du lever i våre hjerter”, ”Hvil i fred”, ”Takk for at du var akkurat den du var”, ”Takk for alt”, og ”Vi skal huske deg som vår gode venn/venninne”.
Hilsen til familien
I forbindelse med dødsfall og gravferd er det også vanlig å sende en blomst eller et kort med en personlig hilsen hjem til familien. Dette setter de som regel stor pris på. I hilsenen kan det være fint å skrive ”Vår dypeste medfølelse”, ”Jeg/vi tenker på dere”, ”Det vondeste i verden er å miste noen man er glad i” eller lignende.
Hva sier du til de pårørende?
Etter at gravferdsseremonien er over, pleier alle som er tilstede å hilse på familien til den døde. Det er vanlig å ta dem i hånden og/eller gir dem en klem. Noen sier da ”Kondolerer” eller ”Dette var veldig trist”, men en god klem kan si mer enn mange ord.
ANDRE MARKERINGER
Det finnes mange måter å markere dødsfall utenom selve gravferden.
Minnestund på skolen
Når ungdom dør, er det vanlig å holde minnestund på skolen, i klassen, i en ungdomsgruppe eller lignende.
Samling i kirken
Mange steder åpnes også kirken for å samle venner og tenne lys for den som er død.
Minnemarkering på dødsstedet
Når noen blir drept i en ulykke, er det vanlig med minnemarkering på dødsstedet med blomster, lys, brev, bilder, kosedyr osv. Noen gjør dette hvert år på dødsdagen eller fødselsdagen til den som er død.
Tenne lys for den døde
Dersom en ungdom har mistet noen i sin nærmeste familie, er det mange som tenner lys hjemme til minne om den døde. I begynnelsen kan det være hver dag, mens man etter hvert kanskje fortsetter å gjøre det på spesielle merkedager (dødsdag, fødselsdag, julaften).
Legge blomster og lys på graven
Å legge på blomster og tenne lys på graven er også en vanlig måte å minnes den døde på og å markere merkedager og Allehelgensdag.
--
Informasjonen er hentet fra informasjonsheftet "Ungdom og sorg", som er utgitt av Landsforeningen til støtte ved krybbedød i samarbeid med Foreningen ”Vi som har et barn for lite”, Kreftforeningen, Landsforeningen for trafikkskadde og LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.
Informasjonsheftet er utarbeidet av Kari E. Bugge, Førstelektor i Høgskolen i Oslo og faglig leder av Sorgstøttesenteret Ullevål universitetssykehus, Eline Grelland, Pedagogisk psykologsikk rådgiver og sorggruppeleder ved Sorgstøttesenteret Ullevål universitetssykehus og Line Schrader, prosjektansvarlig og prosjektkoordinator fra Landsforeningen til støtte ved krybbedød.
